Om drømmen om å skrive en roman er stor så er frykten for at noen kommer til å lese den kolossal. Jeg kan knapt sitte med ryggen mot vinduet når jeg skriver i frykt for at noen står på terrassen og kikker inn på skjermen, men denne angsten slipper forhåpentligvis taket noe etter hvert som kvaliteten på det jeg skriver øker. For det gjør den, vel? Øker altså.
Jeg har ikke noen målsetting om å bli antatt og utgitt. Ingen plan om å bli sett på og oppfattet som en forfatter. Verken av andre eller meg selv. For hva jeg bryr meg så trenger ikke noen vite at jeg pusler litt med ordene heller, men så lenge jeg ikke lever en eremitt-tilværelse langt utenfor allfarvei så får det stå sin prøve.
Det viktigste for meg, og som er mitt hovedmål, er selv å kunne stå inne for et ferdig produkt. Sette mitt navnetrekk nederst og sende det av gårde til et forlag eller ti er det som betyr noe for meg. Om jeg fremdeles føler det slik etter hvert som postkassen fylles opp av refusjoner vil bare tiden vise.
Noen skal lese noe. Men ikke nå. Ikke på lenge.
Ikke på veldig lenge!
